Når vi snakker om klimagassutslipp, dukker det fort opp begreper som kan virke litt teknisk og forvirrende. To av dem er «direkte utslipp» og «indirekte utslipp». Forskjellen høres kanskje liten ut, men den har faktisk ganske mye å si for hvordan vi forstår klimaregnskap – enten det gjelder et helt land, en enkelt bedrift eller oss selv som bor i et vanlig hus med en vanlig hverdag. Skiller man de to fra hverandre, blir det plutselig mye lettere å se hvor de virkelig store utslippene gjemmer seg. Her tar vi det helt fra bunnen.

Før vi går løs på selve skillet, kan det være greit å ha det grunnleggende på plass. Hvis du er usikker på hva slags gasser det egentlig er snakk om, er det verdt å lese litt om hva klimagasser er først. Kort fortalt handler det om gasser som CO2, metan og lystgass som legger seg som et teppe rundt jorda og forsterker drivhuseffekten. Begrepene «direkte» og «indirekte» sier ikke noe om hvilke gasser det er, men om hvor de slippes ut i forhold til den som forårsaker dem.

Direkte utslipp – det som kommer rett ut av kilden

Direkte utslipp er de utslippene som slippes ut akkurat der aktiviteten skjer. Det er gassene som forlater eksosrøret, skorsteinen eller fabrikkpipa i det øyeblikket noe forbrennes eller produseres. Du kan med andre ord fysisk peke på stedet der gassen forlater kilden.

Kjører du en bensin- eller dieselbil, kommer det CO2 rett ut av eksosen mens du kjører. Det er et direkte utslipp. Fyrer du med ved eller olje hjemme, er røyken fra skorsteinen et direkte utslipp. På en sementfabrikk slippes det ut CO2 i selve produksjonsprosessen, og også det er direkte. En ku som raper metan ute på beitet, står for et direkte utslipp – og nettopp metan er en gass det er verdt å vite litt mer om, for selv om det slippes ut mindre av den, er den langt kraftigere enn CO2 på kort sikt. Vil du forstå hvorfor, kan du lese om hvorfor metan er en kraftig klimagass og om forskjellen på CO2 og metan.

I klimaregnskap for bedrifter kalles direkte utslipp ofte for «scope 1». Det handler om alt virksomheten selv brenner og produserer innenfor sine egne fire vegger og sine egne kjøretøy. Et transportselskap med en flåte dieselbiler har for eksempel store direkte utslipp, rett og slett fordi de selv brenner drivstoffet.

Indirekte utslipp – det som skjer et annet sted

Indirekte utslipp er litt mer skjult. Det er utslipp som oppstår på grunn av noe du gjør, men som faktisk slippes ut et helt annet sted. Du forårsaker dem, men de kommer ikke ut av din egen pipe eller eksos. Derfor er de lette å glemme – de er liksom usynlige fra der du står.

Det klareste eksemplet er strøm. Når du lader elbilen eller skrur på vaskemaskinen, slipper ikke huset ditt ut noe der og da. Men strømmen må produseres et sted, og kommer den fra et kullkraftverk, slippes det ut store mengder CO2 nettopp der. I Norge er store deler av strømmen vannkraft med lave utslipp, men vi er koblet til et europeisk marked, så bildet er ikke helt enkelt. Uansett er utslippene fra strømforbruket ditt et typisk indirekte utslipp.

Et annet eksempel er alt vi kjøper. En t-skjorte, en mobiltelefon eller en pakke kjøttdeig har ført til utslipp under produksjon og transport lenge før de havnet i handlekurven din. Disse utslippene skjedde kanskje på den andre siden av jordkloden, men de er likevel en direkte konsekvens av at noen kjøper varen. Det samme gjelder maten vi spiser, materialene huset vårt er bygget av og tjenestene vi bruker. Mye av dette henger sammen med overforbruk – jo mer vi kjøper og kaster, jo større blir de indirekte utslippene bak forbruket vårt.

I bedriftenes klimaregnskap deles de indirekte utslippene gjerne i to. «Scope 2» er utslipp fra strømmen og energien virksomheten kjøper inn. «Scope 3» er alt det andre – leverandører, innkjøpte varer og tjenester, transport, forretningsreiser, avfall og ikke minst bruken av produktene de selger. For mange bedrifter er scope 3 den desidert største biten, og samtidig den vanskeligste å få full oversikt over, fordi den strekker seg langt utenfor det bedriften selv har kontroll på.

Hvorfor er skillet viktig?

Grunnen til at vi i det hele tatt skiller mellom de to, handler om ansvar og om å unngå dobbelttelling. Hvis alle skulle telle med absolutt alle utslipp i hele kjeden som sine egne, ville de samme tonnene med CO2 blitt regnet mange ganger, og tallene ville blitt nokså meningsløse. Skillet gjør at vi kan plassere ansvaret et sted uten at regnestykket sprekker.

Samtidig forteller skillet oss noe ganske viktig: de direkte utslippene er ofte bare en liten del av det fulle bildet. En bedrift kan skryte av at den nesten ikke har egne utslipp, men hvis den kjøper inn varer og tjenester med store utslipp bak seg, blir det reelle klimaavtrykket likevel høyt. Det samme gjelder oss privat. Et hjem med varmepumpe og elbil kan ha små direkte utslipp, men hvis husstanden flyr mye, spiser mye kjøtt og kjøper mye nytt, drar de indirekte utslippene avtrykket opp igjen.

Hvordan ser dette ut på nasjonalt nivå?

Når myndighetene fører klimaregnskap for Norge, er det gjerne de direkte utslippene innenfor landegrensene som telles – altså det som faktisk slippes ut her hjemme fra industri, transport, olje- og gassutvinning og jordbruk. Vil du se nærmere på hvordan dette fordeler seg, har vi egne artikler om hvor norske klimagassutslipp kommer fra og hva vi slipper ut mest av i Norge.

Det interessante er at den offisielle statistikken ikke fanger opp utslippene som skjer i utlandet for å lage varene vi importerer. En klesplagg sydd i Asia, en bil bygget i Europa eller elektronikk produsert et helt annet sted gir utslipp som ikke havner på det norske regnskapet, selv om det er nordmenn som bruker varene. Regner man med disse importerte, indirekte utslippene, blir det samlede fotavtrykket vårt betydelig større enn det tallene innenfor landegrensene viser. Dette er en av grunnene til at klimadebatten av og til kan virke litt forvirrende – det kommer an på om man ser på direkte utslipp her hjemme eller på forbruket vårt totalt.

Hvordan henger det sammen for oss i hverdagen?

For en vanlig husholdning kan det være nyttig å tenke på begge typer samtidig. De direkte utslippene er enkle å få øye på: bilturen, vedfyringen, gassgrillen. De indirekte er litt mer usynlige, men ofte større til sammen: maten på tallerkenen, klærne i skapet, elektronikken vi bytter ut og flyreisene vi tar. Mye av dette knytter seg til områder vi dekker andre steder på nettstedet, som transport, mat og natur og bolig og bygg.

Poenget er ikke å gå rundt med dårlig samvittighet for hver minste handling. Men forstår man forskjellen mellom direkte og indirekte utslipp, blir det mye lettere å se hvor de store tallene egentlig ligger – og dermed hvor det monner mest å gjøre endringer. Ganske ofte er det ikke der man først skulle tro. For mange er det for eksempel én flyreise eller kjøttforbruket over et år som veier tyngre enn alt det lille man pirker på ellers.

Kort oppsummert

Direkte utslipp er det som slippes ut der og da, fra din egen kilde – eksosen, skorsteinen, fabrikkpipa, kua på beitet. Indirekte utslipp er det som slippes ut et annet sted, men som du likevel er årsaken til, som strømproduksjon og produksjon av alle varene du kjøper. Begge teller, og for å forstå det fulle klimaavtrykket – enten det gjelder et land, en bedrift eller en familie – må vi se på begge deler under ett. Klarer man å holde tunga rett i munnen på akkurat dette, er man et godt stykke på vei til å forstå hele klimaregnskapet.