Veier og jernbane er bygget for å tåle et bestemt klima. Når vær og temperatur endrer seg, endrer også belastningen på asfalt, skinner, broer, tunneler og fyllinger seg. Mye av infrastrukturen vi bruker i dag ble planlagt med utgangspunkt i værstatistikk fra forrige århundre. Problemet er at den statistikken ikke lenger stemmer like godt.

Resultatet ser vi allerede. Veier som vaskes bort, togstrekninger som stenges etter ras, og vedlikeholdsregninger som blir større for hvert år. Dette handler ikke om en fjern fremtid, men om noe som påvirker reisende og transportnæringen nå.

Mer nedbør og kraftigere regnskyll

En av de tydeligste endringene er at det regner mer, og at regnet kommer i kraftigere byger. Korte, intense regnskyll er noe av det som sliter mest på veier og jernbane.

Stikkrenner og grøfter som ble dimensjonert for gårsdagens nedbørsmengder, klarer rett og slett ikke å lede vekk vannet fort nok. Når vannet ikke har noe sted å gå, samler det seg, graver seg ned i veikroppen og undergraver fyllinger. Asfalten kan se hel ut på overflaten samtidig som grunnen under er i ferd med å forsvinne.

For jernbanen er dette spesielt alvorlig. En togstrekning tåler langt mindre setninger og forskyvninger i sporet enn en vei gjør. En utvasket banefylling betyr full stans inntil feilen er rettet. Denne typen problemer henger tett sammen med at vi får mer ekstremvær, og at nedbøren konsentreres i kortere, heftigere perioder.

Flom tar med seg veier og spor

Når elver og bekker går over sine bredder, er det ofte samferdselen som rammes først. Veier følger gjerne dalbunner og elveløp, nettopp der vannet samler seg når det blir for mye av det.

Flom kan undergrave brofundamenter, fylle tunneler og rive løs hele veipartier. Broer er et sårbart punkt, fordi store vannmasser legger et enormt press på fundamentene og kan grave bort massene rundt dem. Flere norske broer har blitt stengt eller skadet etter at vannet har gravd seg inn under dem.

Mer om hvordan dette utvikler seg kan du lese i artikkelen om hvordan klimaendringer påvirker flomrisikoen i Norge. Det er verdt å merke seg at det ikke bare er de store, sjeldne flommene som teller. Hyppige, mindre flommer sliter også på infrastrukturen over tid og gir et stadig større vedlikeholdsbehov.

Ras og skred langs veien

Norge er et bratt land, og mye av veinettet går langs fjellsider og i trange daler. Mer nedbør og raskere snøsmelting gjør at jord, stein og snø lettere settes i bevegelse.

Vann som trenger ned i bakken, gjør massene tyngre og mindre stabile. Når en skråning blir vannmettet, skal det lite til før den løsner. Jordskred, sørpeskred og steinsprang treffer både vei og jernbane, og kan i verste fall ta liv.

For samferdselen betyr økt skredfare to ting. Det ene er den akutte faren når et skred går. Det andre er at strekninger må stenges forebyggende når faren er stor, noe som isolerer lokalsamfunn og stopper godstransport. Sammenhengen mellom klima og skred er beskrevet nærmere i artikkelen om om klimaendringer kan gi flere jordskred og sørpeskred.

Frost, teleløsning og en uforutsigbar vinter

Det er lett å tenke at varmere klima bare gir mindre vinterproblemer. Slik er det ikke. Det er ofte de mildere, mer ustabile vintrene som er verst for veiene.

Når temperaturen svinger fram og tilbake rundt null, fryser og tiner vannet i veikroppen om og om igjen. Vann utvider seg når det fryser, og denne stadige vekslingen sprenger asfalten i stykker. Hull i veien og oppsprukket dekke er et direkte resultat av mange fryse- og tinesykluser.

Teleløsning om våren er et annet velkjent problem. Når telen går ut av bakken, blir veikroppen bløt og mister bæreevne. På utsatte strekninger må det innføres restriksjoner for tunge kjøretøy nettopp i denne perioden. Med flere milde vintre kan vi få flere slike fryse- og tineepisoder, ikke færre. Dette henger sammen med at noen vintre blir mildere på grunn av klimaendringer.

I tillegg kommer mer underkjølt regn og isdannelse på dager der det tidligere var ren snø. Is på veien gir glatte forhold og økt ulykkesrisiko, og krever mer strøing og brøyteberedskap.

Varme som vrir skinnene

Mens vinteren gir sine utfordringer, skaper også sommervarmen problemer, særlig for jernbanen. Stålskinner utvider seg når de blir varme. Blir de varme nok, kan sporet bokstavelig talt vri seg ut av posisjon, et fenomen som kalles solslyng.

Solslyng er farlig fordi det kan føre til avsporing. Når varmen blir for sterk, settes det derfor ned hastigheten på togene for sikkerhets skyld, eller strekninger stenges. Det betyr forsinkelser og redusert kapasitet akkurat når mange vil reise.

Veiene rammes også av sterk varme. Asfalt mykner i høye temperaturer og kan danne spor og bløte partier under tung trafikk. Med flere og kraftigere hetebølger blir dette en utfordring også i Norge, selv om problemet er størst lenger sør i Europa.

Havnivåstigning og kysten

En stor del av befolkningen og infrastrukturen i Norge ligger langs kysten. Mange veier, jernbanestrekninger, havner og tunnelinnløp ligger lavt og nær sjøen.

Når havet stiger, krymper sikkerhetsmarginen mot oversvømmelse. Kombinasjonen av høyere havnivå og kraftige stormer gir såkalt stormflo, der sjøen presses langt inn over land. Lavtliggende veier og baner kan da settes under vann, og saltvann tærer dessuten på betong og armering over tid.

Hvor alvorlig dette blir, avhenger av hvor mye havet stiger. Du kan lese mer om dette i artikkelen om hva havnivåstigning betyr. For samferdselen handler det om at strekninger som har vært trygge i generasjoner, gradvis kan bli utsatte.

Storm, vind og fallende trær

Kraftigere stormer påvirker transporten på flere måter. Sterk vind gjør det vanskelig og farlig å kjøre over broer og åpne strekninger, og store kjøretøy må ofte holdes tilbake.

For jernbanen er kjøreledningen et svakt punkt. Trær som blåser over ende, faller ned på sporet og river med seg ledningen. Da stopper togtrafikken til ledningen er reparert og sporet ryddet. Dette er en av de vanligste årsakene til stans på elektrifiserte strekninger under uvær. Mer om hvorfor slikt vær blir vanligere finner du i artikkelen om hvorfor ekstremvær blir vanligere når klimaet endrer seg.

Tørke og skogbrann som overraskende faktorer

Tørre perioder skaper også problemer, selv om det er mindre opplagt. Tørke kan få leirholdig grunn til å krympe og sprekke, slik at veier og fundamenter setter seg ujevnt.

I tillegg øker faren for skogbrann i lange tørkeperioder. Branner nær veier og jernbane fører til stenging, og varmen kan skade både skinner og utstyr. Dette er nærmere beskrevet i artikkelen om hvordan klimaendringer påvirker risikoen for skogbranner i Norge.

Hva det koster, og hva som gjøres

Summen av alt dette er at det blir dyrere å holde veier og jernbane i drift. Mer hyppige skader betyr mer reparasjon, og strekninger som før var trygge, må sikres på nytt.

Samtidig bygges det meste av dagens infrastruktur for å vare i mange tiår. En vei eller bane som planlegges i dag, skal stå i et klima som blir merkbart annerledes før den er utslitt. Derfor må nye prosjekter dimensjoneres for mer vann, mer vind og høyere havnivå enn det vi har sett historisk.

I praksis betyr det større stikkrenner og bedre drenering, broer som tåler kraftigere flom, og skredsikring i form av nett, voller og tunneler. Det betyr også at noen strekninger på sikt må flyttes vekk fra de mest utsatte stedene. Klimatilpasning av samferdselen er blitt et eget fagfelt, og hensynet til et endret klima er nå en del av planleggingen.

Det er likevel en viktig forskjell på å tilpasse seg konsekvensene og å redusere selve årsaken. Jo mer utslippene fortsetter, desto raskere og kraftigere blir endringene infrastrukturen må tåle. Derfor henger arbeidet med transport og lavere utslipp tett sammen med utfordringene som er beskrevet her. Hvordan disse endringene treffer landet vårt mer generelt, kan du lese mer om i artikkelen om hva klimaendringer betyr for Norge.